Tidligere dagbøker

 

Dagbok 2010

 

21.08

Så kom helga.  Sali skulle på feltsøkkurs på Tveide i Birkenes, og Ziva skulle være med for sosialisering...og fordi hun ikke helt er klar for hele dager og helt alene hjemme.  På kurset var det seks hunder.  Med en schæfer, en schæfer/elghundblanding, en tervuren, en BC, en papillion og en RR så var spredningen på raser god.  Hundene ble tatt ut av bilene i tur, og vi konsentrerte oss om en av gangen.  De var alle på forskjellige nivåer, og nivået ble tilpasset den enkelte.  Sali var tredje hund ut...og han var slett ikke interessert i å jobbe.  Han hentet ting, slapp dem, tisset ned noen busker, og først da jeg fikk låne en ball med tau på for å belønne med fikk jeg litt fart i ham, men det var bare litt. 

Sali og jeg har hatt en flott periode sammen i vår, hvor han har roet seg ned, vært gøy å jobbe med og vi har fått bra kontakt.  Etter at Ziva kom i hus så har ting blitt litt vanskeligere.  Jeg merker at han er litt sliten i hodet, og det er veldig forståelig.  I tillegg merker jeg godt på ham at han ser at Ziva ikke tar beskjeder (fordi hun ikke forstår dem alle enda), så han har tatt det for gitt at ignorerer hun dem, så kan han også.  Jeg har også satt ham på plass en del for å gi meg fingeren i stedet for å gjøre hva han får beskjed om, hvorpå jeg samler ham inn litt etter litt igjen, men helt lett er det ikke.  Det går nok over, men det betyr at jeg sliter litt mer enn vanlig med samarbeidet for tida.  Bare litt som bakgrunn.

Etter matpausen gikk vi igjennom alt som hadde skjedd.  Jeg hadde tidligere luftet et spørsmål om vi kunne prøve Ziva på siste økta på søndagen, fordi jeg vet av erfaring at Sali dabber av på slutten av helgekurs fordi han er sliten.  Da Mette åpnet for at jeg kunne prøve grep jeg det begjærlig, så andreøkta i dag ble Zivas.  Og for ei økt!!!  Den store forskjellen på Sali og Ziva er at hun er mye lettere å belønne.  Sali liker ikke kamp noe særlig, er bare litt interessert i godbiter, men liker jakt.  Ziva elsker både kamp og godbiter, noe som gjør henne lettere å belønne hos meg.  Vi fikk låne en stor IKEA-edderkopp som var kjempemorsom, syntes hun.  Først sjekka i viljen til å apportere og leke, og så gjorde vi det stadig vanskeligere ved at jeg kastet den langs stien og hun hentet den - deretter uti krattet - deretter til Mette som tok den med seg noen meter før hun kastet den så Ziva kunne se hvor - før jeg til slutt kastet den til Mette, som kastet den ut av syne for Ziva (bare 4-5 meter).  Alle gangene hentet hun, og den siste ganga brukte hun helt klart nesa og jobbet seg fram til den grønne edderkoppen!  Det eneste jeg må passe litt på er at hun ikke får anledning til å komme inn for så å smette unna og jage jaktlek utav avleveringen...men det er småting :)

Fantastisk moro.  I morra kommer jeg til å bare ta med henne, så får Sali og jeg melde oss på ting som han synes er morsommere.

16.08

Mandag var Ziva på første kurskvelden på valpekurset.  Med litt dårlige erfaringer fra Salis første nybegynnerkurs (det var ingen valpekurs p gang da han var valp) så var det en lettelse med 8-10 hunder fordelt på 2 instruktører i stedet for en stor mengde hunder på en instruktør og hjelper.  Ziva og jeg hadde allerede jobbet med det som sto på programmet første kvelden, kontakt, sitt og innkalling.  Det gjorde absolutt ingenting, for en ting er jo å gjøre det hjemme på kjøkkengulvet - oe helt annet på en plass med masse andre lekne valper.  Jeg er veldig fornøyd med hvor lett hun var å få kontakt med...og hvor lenge hun holdt ut uten å bli sliten!

14.08

Det er skremmende så fort tida går, og jeg som skulle skrive masse har ikke fått skrevet noe.  Det har vært har vært hektisk.  Sali brukte noen dager på å finne seg i

at Ziva var kommet for å bli, men detter det så har det bare tatt seg opp.  Sali har imidlertid retardert litt tilbake til valpestadiet, så i blant føles det som å ha to valper i hus.  Jeg bruker en del energi på å roe ned vill leking.  Jeg skal skrive mer etter hvert, men for øyeblikket legger jeg bare inn litt stemningsbilder

 

.

Vakre søsken :)

 

Litt kos er det også tid til...noen sekunder av ganga.

 

Juhu!

 

Sali, som aldri har likt drakamper, har funnet en som er gøy å dra med...og lar henne stadig vinne.

 

Haha!!!  Har deg!

 

Litt å vokse inn i :)

 

10.07

Mye har falt på plass de siste ukene og etter forrige helg ble det helt klart hvem som skal bli lille Ziva.  Hun er en vakker liten frøken, og ble faktisk plukket ut (med forbehold) da hun var 5 uker gammel.  Hun er fra et kull med tre nydelige korrekte tisper, pluss et bitte lite sjarmtroll med utstillingsfeil, og hun har seks flotte brødre som det blir artig å følge med på.

Så hva var det som avgjorde valget så tidlig?  Temperament.  Enkelt og greit.  Ikke det at det er noe galt med temperamentet til de andre to, men helt fra kullet var under planlegging har jeg vært klar på at jeg ønsker meg ballanse i heimen - en rolig motpol til Salis galskap :)*  Jeg vil gjerne ha energi og arbeidsvilje (noe annet ville jeg blitt forbausa over i avkom fra Qi), men en roligere hund.  Ziva er i hvert fall i valpekassa en litt mer bedagelig hund enn sine to søstre.  At hun ser ut til å bli godt bygd, er selvfølgelig også et stort pluss, siden jeg har lyst til å både bruke og stille henne.  Likevel er det viktigste at vi får en velfungerende liten flokk her hjemme, hvor det verken blir for daft eller at begge øser hverandre opp.  Da får hun også mest mulig rom til å utvikle seg selvstendig til den personligheten hun er - og jeg gleder meg til å bli kjent med henne.

Fredag den 16 er den store hentedagen, og jeg gleder meg som en unge - inkludert litt skrekkblandet fryd :)

* Sagt med smil om munnen og varme i blikket, men tro meg, det holder med en av ganga ;-D

31.05

Etter å ha virket uggen en ukes tid, og en nær besvimelse eller noe sånt tirsdags kveld,  bar det til dyrlegen til fredag for en skikkelig sjekk av hele Sali.  Når vi først var i gang og tappet blod, så bestemte jeg meg for å sjekke det meste for å utelukke så mye som mulig når vi var i gang.  Veterinærundersøkelsen viste at alt på overflaten så bra ut.  Hjertet hørtes bra ut, pulsen var bra, tempen var bra, kondisjon og pels var flott og der og da var Sali slett ikke trøtt og slapp.

Da vi skulle ta blodprøve for borreliose bestemte jeg meg for å like godt teste det som testes kunne, så detble en blodprøve på hematologi + en stor profil, test av stoffskifte, urinundersøkelse og en fellestest for borreliose, ehrlichiose, anaplasmose og hjerteorm (!).  Fredag og i dag har alle resultatene kommet tilbake som negative og/eller normale.

Samtidig så har Sali kvikna til og både energi og matlyst er tilbake. 

Jeg går ut i fra at det har vært en forkjølelse/influensa/gudene vet hva han har hatt, men siden skrekken min er mer hjertetrøbbel etter erfaringene mine med Zeta, så sjekker vi det en ekstra gang til onsdag.  For at jeg skal få fred i kroppen, i det minste :)

06.05

I går kveld var Sali og jeg på agilitytrening i Lillesand.  Sali var temmelig stressa og hyper da vi kom dit, men heldigvis roet det hele seg når vi begynte å jobbe.   Selv da en av hannhundene fra konkurransetreningen ved siden av oss kom løpende ret på oss, fikk han samlet seg overraskende kjapt og fortsatte der vi slapp :)  Litt distrahert var han av hundene på nabobanen, men ikke verre enn at når vi først jobba, så jobba vi. Instuktøren var den samme som på kurset i helga, Rolf Moseid, og vi fortsatte der vi slapp på søndag.  Utrolig gøy!  Vippa, som vi surret en del med i helga gikk mye bedre, og da jeg lærte meg å gi kommando tidlig nok, så fikk vi litt mer orden på hoppinga.

Jeg trenger å trene kondis!

Nå skal jeg på jakt etter egnede pinner jeg kan stikke ned i plenen for slamomen, for der trenger vi å trene masse på egenhånd.

Selv om det ble sent i går (var hjemme halv elleve), så gleder jeg meg allerede til neste onsdag :)  Sali har jeg ikke sett snurten av nå på morraen

Mandag

Mandag var vi forresten på Tvedestrand og omegn hundeklubbs område for en liten dugnad, og for å bare sitte og kikke på de andre hundene.  Igjen litt småstressa i begynnelsen, som roet seg ned.  Han har så godt av dette.  Han har ikke hatt godt av to år i Åseral.

 

10.04 - 02.05 - Ringtrening, rundering og agility

Ringtrening (10. april)  med Tone Lindtveit

Sali og jeg har vært på ringtrening...sånn nesten...  Etter et par år i Åseral trenger Sali desperat miljøtrening, så da Lillesand og omegn skulle ha ringtrening, så troppet vi opp.  Tanken var den at dersom Sali klarte å holde roen blant alle hundene (han er ikke vant til sånt) så skulle han få prøve seg i ringen - fordi JEG trenger trening. 

I tillegg hadde jeg lovet Tone at jeg skulle være litt til støtte når det gjalt å se på treningen, kommentere, hjelpe til med tannsjekk og ballesjekk etc.  Sali var som ventet temmelig gira, så det ble fort klart at bare det å sitte og se på alt og alle ville være mer enn nok i denne omgangen.  Jeg festet ham derfor til gjerdet på klubbhuset, og der hadde han det veldig greit.  Ikke var han overvettes opptatt av hvor jeg var hele tida, og så var det jo så mye å se på!

På slutten av dagen, når det bare var noen få hunder igjen fikk han være med de andre hundene.

Jeg hadde med meg en god og mentalt sliten hund hjem igjen :)

Rundering (17. og 18 april)  med Mette Madsen Falck

Vi har tilbrakt helga på runderingskurs på Tveide med Mette Madsen Falck.  Dette er tredje kurset Sali og jeg er på med henne og det er alltid like gøy, selv om vi aldri har vært flinke til å følge opp med trening.  De to første var feltsøkkurs. 

Nå har det gått litt tid siden kurset, så alle detaljene husker jeg ikke så det er mulig noe blir litt feil, men hovedinntrykkene sitter jo.  Jeg innrømmer imidlertid veldig gjerne at de er subjektive - basert på en blanding av hva jeg så, og tilbakemeldingen jeg fikk.

Det var seks hunder med på kurset:  Tre schæfere, en BC, en Aussi og Sali.  I tillegg var det en scæfer og en BC som ble brukt til å vise øvelser.  Hundene var på vidt forskjellige nivåer, men jeg tror Sali og jeg var de eneste som aldri hadde gjort det før.  Hundene ble trent en og en mens de andre satt i bilen.  For Sali sin del, så er det et par år siden han har fått anledning til å løpe løs blant helt fremmede mennesker på et nytt sted, så bare det i seg selv var en stor og viktig erfaring for ham.  At han oppførte seg helt forskjellig fra hva jeg hadde ventet (på grunnlag av hvordan han var som valp/unghund, og hva jeg så på FAen) var også kjempeinteressant...og en positiv overraskelse, selv om nyheten i hele situasjonen gjorde ham kanskje litt mer reservert enn jeg vanligvis ville ønska.  ...og at lydigheten vår, når det er forstyrrelser til stede, kanskje ikke er fullt så god som jeg trodde.  Helt og fullt min egen feil, og kommentarene jeg fikk rundt det var bra.  Man legger seg til noen uvaner når man surrer rundt aleine nede på et jorde i to år.

Så hva skjedde?

Feltet som skulle undersøkes lå på begge sider av en skogsvei og startet et lite stykke fra parkeringsplassen.  Vi fikk beskjed om å gå sånn ca. halvveis, før vi slapp hunden og lot den møte folkene alene.  Jeg hadde allerede advart folk mot ørevask og det som er, og at kanskje det var lurt å stå når han kom.  Klok av erfaring fra tidligere som jeg trodde jeg var.  Sali satte av gårde mot folk a full galopp, løp tvers gjennom gruppa fant seg en umåtelig interessant gresstuste og lot som om han var helt oppslukt av den.

OK.  Jeg fortjente ett og annet "kjenner du overhodet hunden din????" blikk.  Jada, jeg kjenner ham, men kjente jeg ham igjen?  Neei.  Interessant!

Siden vi begge var helt ferske ble det gjort så enkelt som mulig.  Jeg fikk bittet, ertet Sali med det før jeg kastet til figurant. Figurant satte seg til litt lenger nede på stien med bittet, og jeg slapp Sali med beskjed om å finne.  Han tok bittet, og så vidt jeg husker stakk han ut til siden med det og ville ikke komme.  OK.  Mer juhu og skryt og bedre innkalling var beskjeden.

Vi gjorde det samme igjen, men denne gangen stakk figuranten på skrå inn i skogen, mens vi fulgte paralelt lang stien.  Sali fikk se når figuranten satte seg ned, og ble deretter sent ut.  Han satte av gårde rett mot figurant, vi hørte en del lyder og det tok litt tid før han dukka opp med bittet i munnen.  Som jeg hadde fått beskjed om så takk jeg av gårde mens jeg skrøt av ham, og han kom etter så jeg fikk tatt i mot.  Kjempefornøyd! 

Figuranten kom inn igjen, og vi gjorde det samme en gang til, med samme resultat - bortsett fra at han kom raskere inn.  Grunnen til det var at han hadde vært lite villig til å bare ta bittet, så det var først når det fikk bevegelse, ble kastet litt bortover, at han tok det.  Tredje og fjerde gang rotet han imidlertid i begynnelsen, mistet fokus, og jeg måtte gå ham litt ut før han fikk ferten av figurant, fikk bittet og vi kappløp inn til linja med masse skryt!  Juhu!

Andre økta etter lunsj ble Sali sluppet, løp forbi folk som sto der, og var demonstrativt uinteressert i dem.  Da jeg lekte med bittet var det imidlertid en helt annen iver på Sali, og han var skikkelig med.  Bittet ble kastet til figurant, figurant ble sendt på skrå inn i skogen, Sali fulgte med hele tiden, var kjempeinteressert og så ut som om han ville løpe etter så snart han fikk sjansen.  Da jeg slapp ham var det helt tydelig at nei, dette her ville han ikke være med på.  Masse vasing rundt, lukting på gresstuster og andre ting som for meg helt klart var demping.  Til slutt måtte jeg gå langt ut med ham før han tok figurant og vi løp sammen inn til linja for avlevering.

Etter avtale skrøt alle, og det ble nok litt mye.  Disse fremmede han hadde unngått var opptatt av ham.

Han ble satt bånd på, figurant flyttet plass mens han så det, vi gikk litt fremover og Sali kjørte nesa nedi en busk og var ekstremt opptatt av det jeg er sikker på at var en ikke-eksisterende lukt.  Ikke tale om at han vile være med på dette her lenger.  Jeg dro ham ut av busken og det ble litt diskusjon rundt hva nå, og jeg skulle sikkert ikke sluppet ham til i busken igjen, men slik jeg opplevde det var det ren demping og ikke ulydighet, og så utav seg som han var tenkte jeg at demping er greit nok.  Gjett om jeg fikk høre det fra en av de andre kursdeltagerne.  Nåvel.  En ulydig Sali har nå aldri giddet å snuse på busker.  Nåvel, resultatet ble at vi ble enig om at figurant ikke skulle ha bitt, men at hun skulle ha masse godbiter og nifore ham til jeg kom ut.  Han ble sendt ut, fulgt et godt stykke på veien og ble foret med godis til jeg kom og skrøt MASSE.

Vi var alle enige om at å prøve flere ganger ville bare være dumt.

Det kom en del tolkninger av mentaliteten hans som jeg på sett og vis skjønte utifra det jeg så den dagen, men som var så komplett motsatt av resultatet av funksjonsanalysn som det overhodet er mulig å komme.  Gjett om jeg var glad for at en av de andre kursdeltagerne hadde vært der og!!!  Hun var om  mulig mer overrasket enn meg, siden hvordan han er til daglig i grunnen ligger midt imellom de to ytterpunktene.  Jeg fikk klar beskjed fra en av de andre kursdeltagerne om at FA var FA og det som skjedde der ikke var noe å dra med seg videre.  Jeg er knakende uenig.  Jeg har ikke tatt FA for å oppnå et resultat og så glemme det.  Jeg har tatt den for at både jeg og oppdretter skal lære noe av den, og for at det jeg lærte der, det jeg lærer i hverdagen og det jeg lærer på kurs skal gjøre meg enda bedre kjent med Sali - og med hunder generelt.  Da vi hadde briefing neste morgen sa jeg en litt om akkurat det, og var glad jeg hadde hun som var med på FAen å støtte meg til, siden beskrivelsen av hva jeg venta og hva vi fikk i møte med folk dagen før også var temmelig off.

Ved avslutning første dagen ble det snakka litt om å bare bruke godbiter på Sali dagen etter.  Etter litt tenking ble jeg veldig enig med meg selv (skalmikke kimses av :-D) om at det var en dårlig ide.  Viktigste grunnen var at jeg ikke har store ambisjoner innenfor bruks med ham, og med Zeta friskt i minne, så vil jeg ikke ha en hund som oppsøker fremmede for å få mat om han er løs (sånn sett bort i fra at han slett ikke er et matvrak, så er mat en av disse tingene som fort kan bli ekle - særlig om de fremmede har hund med.  Stjeler han en ting og kommer tilbake til meg med den, så får jeg heller legge meg flat og beklage.  Det andre var at jeg mente at tolkningen kursleder og andre hadde kommet med ikke var Sali.  Greit nok, det var sånn han hadde oppført seg i en helt ny situasjon for ham, men ikke typisk.  Den Sali jeg kjenner er mildere og mykere enn han var under truslene under FAen, og han er hardere og mer bestemt enn han var i det som for ham var en helt ny situasjon - løs rundt helt fremmede hundevante mennesker, med krav om nye oppgaver på toppen av det hele.

Konklusjonen min da vi alle snakka om hva vi ville gjøre dagen etter var at han skulle ut og hente bitt og ikke godbiter, og at figuranten heller fikk kaste det eller invitere til lek.  Jeg er glad vi hadde en kursleder som var lydhør, klar på at vi kjente vår hund, måtte ta våre valg, men også klar på hva hennes tanker om det var.  Og ikke minst, noe av det viktigste en kursholder kan være, villig til å forholde seg til alle uten et ego i veien!  Er det noe rart at jeg stadig kommer tilbake til henne?

OK.  Helt nytt felt.  Jeg lekte med bittet for Sali, kastet til figurant, figurant gikk ut, jeg slapp Sali, figurant kastet bittet da han kom, han plukket opp og kom inn med det i en forrykende fart, jeg skrøt masse.  To ganger.  Vi stoppet der :-D  Jeg svevde :-D

Etter lunsj gjentok vi ting i det første feltet.  Denne ganga galopperte Sali frem til gruppa, og hilste på alle :)  Resten gikk litt trtt fordi han var kjempesliten i hodet, men han kom seg jo ut, og tilbake, og selv om det var daft, så var jeg strålende fornøyd!!!  En fantastisk helg, og tatt i betraktning at dette ikke bare var et kurs i en helt ny gren, som kanskje ikke er helt rasetypisk, men også en helt ny sosial setting for en voksen Sali, så var det hele en fantastisk opplevelse.

Vi er påmeldt nytt feltsøkkurs hos Mette i august.

Agilitykurs (1. og 2. mai) med Rolf Moseid:

 Agility er en helt ny gren for meg.  Zeta var ikke akkurat "agile" selv om vi brukte hudeklubbens agilitymomenter som avbrekk på lydighetskurs for at hun ikke skulle gå helt lei.  I dagboka for i fjor står det også litt om våre spede forsøk med plastikksettet til slalom som vi vant på RR-dagen.  Hehe!  Siden jeg ikke akkurat er den netteste og raskeste, så har det vært litt sperre for meg og.

Da Lillesand og omegn skulle ha agilikurs bestemte jeg meg for å melde meg på.  Jeg sliter litt med å finne ting som Sali synes er gøy, og selv om feilen antagelig er at jeg ikke er inspirerde nok, så har det jo slått meg mer enn en gang at hans konsentrasjon i forbindelse med fysiske utfordringer alltid har vært bra.  at Rolf, som skulle holde kurset, også har vist at han kan oppnå gode resultater med flere hunder, hjalp jo på :)  Siden vi var mange påmeldte, så var det også henta inn erfarne instruktører fra Arendal. 

Utgangspunktet var slik at vi gikk gjennom grupper av hindre samlet, gradert fra let til vanskelig den første dagen, for deretter å gå gjennom en hel bane andre dagen, men bare i korte blandede sekvenser først og så en hel gjennomgang til slutt.

Første sekvens var møne, bom og vippe, og bortsett fra elementær "hva er det vi vil?" så var det først ved vippa vi fikk litt problemer.  Det ble brukt target ved enden av møne og bom for å få hunden til å stoppe, men Sali ble såpass distrahert av en jublende jeg, at han måte ledes tilbake til den.

Andre sekvens var hopp, først ved laveste høyde og korteste lengde, for så å utvide både i høyde og lengde.  Hopp ahr vi jo trent en hel del på (hehe!), men bare med lydighetshopp og selvfølgelig trestammer og sånt i skauen.  Det som vel overraska meg mest var at han ikke nølte i det hele tatt på de brede hoppene.  1 til gullungen og 0 til meg.

Tredje sekvens var disse "tubene" (så fort jeg glemmer navn!) og der var jeg litt bekymra.  Sali prøvde en sånn en allerede da han var stor valp - på lydighetskurs - hvor den løsna og trilla av gårde med en kavende Sali inni!    Etter mye prøving og feiling foreslo jeg å lage den bare en meter lang og sende ham igjennom, og når det var gjort, så gikk en kort tube og en lang tube helt greit.  Ved den uformede måtte den rettes ut, og bøyes gradvis innover først.  Da jeg lokket på ham så jeg imidlertid helt tydelig at fokuset - når han først var i gang - var foran labbene sine, og ikke rett frem, så da skjønte jeg at dette her går bra :)  Når jeg så sendte ham igjennom med meg som heiagjeng ved siden av tuba, så gikk det helt strålende.

Fjerde sekvens var slalom, det der hengende dekket og pølsa.  Det første ER vanskelig.  Resten gikk helt greit selv om dekket hang lavt.

Det var en utslitt Sali jeg hadde med hjem lørdag ettermiddagen.

Jeg hadde med vilje plassert ham langt fra de andre hundene, på verandaen til klubbhuset, og selv om folk gikk lit ut og inn, så fikk han ro nok til å observere i stedet for å delta.  I begynnelsen satt vi nede sammen med de andre, og da slet han mye med både å kjefte på den stirrende sheien (som Sali ikke var den eneste som kjefta på i løpet av helga - en nervøs og stirrende sak - som imidlertid gjorde helt fantastiske fremskritt i agilityløypa!!!!), og å kommentere alle hunder i det de gikk over mønet.  Ikke lurt.  På verandaen la han seg i det minste til og hvilte i blant.

Søndag ble det satt opp en bane med blandede hindere, men de ble gjennomgått 4-5 stykker av ganga, først enkeltvis og deretter i sekvens.  Målet var at vi på slutten av dagen skulle komme oss gjennom  hele løypa fortløpende.  Jeg må si at det gikk strålende, jeg.  Da vi skulle over bommen og jeg skrøt masse av gutten, så kokte det litt i hodet hans, og stressnivået var såpass høyt at jeg måtte pelle ham av meg og be ham roe seg.  Egentlig et tegn på at vi begynner å presse ham, men uten litt press så blir det ikke fremgang.

Dagen viste egentlig bare fortsatt problemer på vippa og i slalomen, men det var fordi jeg var klønete, mest av alt.  Da hele løypa var gjennomgått var det lunsj.  Søndagen valgte jeg å legge Sali nær hele gjengen, men siden han er så lite førerorientert som han er, så satt jeg lite sammen med ham.  Tida vi skulle ha sammen skulle være action.  Han forholdt seg mye roligere, både når vi luftet og på plassen hans.  Kjempeflott trening med andre ord. 

Jeg håpet at koking i hodet hans hadde roet seg, men da jeg luftet ham etter lunsj, så var det snart klart hvor sliten han var.  En unge med hette som hang stirrende over et rekkverk, en stolt travende akita som plutselig kom ut av skogen og sheltien fra i går som sto foran alle tilskuerne, stirret og hoppet mot ham, fikk det til å koke helt over.  Han opa og spratt i båndet og bjeffa og bjeffa.  Jeg hadde egentlig blitt enig med Rolf om å la andre hunder gå foran ham, da eieren av sheltien endelig hørte bønnen min om å fjerne den (håper jeg ikke hørte sint ut :() og Sali roet seg ned,  Siden Rolf allerede hadde sett at Sali lett koker litt, så ble vi enige om bare å ta de første hindrene, og så stoppe der mens ting var morsomme. 

Fokuset til Sali var herlig når han fikk en oppgave i stedet for å irritere seg.  Han gikk over mønet i rasende fart, stoppet og plukket godbiten på targeten i bunnen, måtte ledes litt mot hinder nr 1, måtte dyttes løpende inn i riktig bane til hinder nr. 2, fortsatte rett inn i 90 graders tube, spurtet ut av den og rett oppå bommen, og det var først da han var på vei ned fra den jeg klarte å ta ham igjen, før han stoppet og tok godbiten fra targeten og han løp noen skritt videre og stoppet.  I mine øyne helt perfekt!  Ikke minst fordi han både hadde glemt alle forstyrrelsene rundt ham, og fordi han selv hadde tatt initiativ til å gå til neste hinder fordi det var noe gøy og positivt (så får vi heller senere jobbe med at jeg skal bestemme hvor han skal gå.

Vi stoppet der vi, og kursleder Rolf og jeg var helt enige om at det beste var å ta Sali i bilen og kjøre rett hjem...og at det er trening til onsdag klokka halv åtte.

Er det rart at jeg har hatt en strålende helg???   ...eller at Sali er utslitt?

28.03

Endelig er det vår, vi har flyttet inn i nytt hus, snøen smelter, Sali er påmeldt et par helgekurs (mer om det senere), og selv om vi ikke har funnet så mange kjempeflotte steder å gå tur enda, så har vi funnet vårt eget lite treningssted oppi skogen. 

I går, lørdag. fikk jeg mine bestilte bøker fra Amazon.  Deriblant "When pigs fly" om trening av problemhunder.  Nå er i og for seg ikke Sali en problemhund, men vi sliter litt med et par ting:  Intens og voldsom sykkeljakt, og konsentrasjon som en møll.  Det siste faller innenfor bokas emne, det første må vi finne en annen løsning på.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ble litt skuffa da jeg fant ut at det var ei klikkerbok.  Jeg har prøvd det, og nyinnlærte ting på Zeta med klikker med stort hell, men med Sali har det vært lite givende.  I tillegg til at Zeta alltid kasta seg over alt som lukta av belønning og trua med å rive nd halve huset om jeg prøvde å grunntrene Sali med klikker, så har en stor del av problemet har vært at jeg er skikkelig kløne.  Jeg oppdaget etter hvert som jeg leste, at de fleste andre slike bøker nok er laget for lettrente hunder i utgangspunktet (som det står:  "ikke for hunder som spør "hvorfor hele tiden")...og kanskje for mennesker som er mer lettrente enn meg.  Her var det i hvertfall helt banale grunnøvelser, forklart hvordan og hvorfor opp og i mente, så jeg måtte jo prøve.

Første øvelse var å lære inn betydning av klikket.  Det har vi gjort før, så etter et par økter gikk jeg over til neste.  Sett en pappkasse på gulvet, ha klikker og godbit klar, og belønn alt som har med kassa å gjøre om det så bare er et blikk og tar dagesvis.  OK.  Sali elsker pappkasser, så dette burde være lett.  Han setter seg pent og synes selv han er flink.  Ingenting skjer.  Han ser på kassa - klikk -  godbit.  Dette går jo bra.  På tiende klikket sitter han med en labb oppi kassa og slår løs med den andre.  Vet ikke helt hva mer jeg skal forvente uten at hele kassa blir ramponert, så vi stopper der. 

Senere på dagen prøver vi oss på øvelse nummer to.  Kassa et stykke fra meg, Sali mellom kassa og meg og med ryggen til den, og jeg på en puff klar med klikker og godbit.  Boka sier jeg skal bestemme meg for hva jeg vil han skal gjøre, og belønne hvert skritt i riktig retning.  OK, jeg vil ha ham med begge forlabbene i kassa, bestemmer jeg meg for..  Mista tellinga, men etter 10-12 klikk mister han tålmodigheten og er lei av å snu seg før han får belønning, så han plukker opp kassa, plasserer den mellom oss og tramper løs på den med begge labbene.  O-K  Litt for lett.  Tror jeg trenger å lese litt mer, jeg.

Sitter igjen med følelsen av at han spør seg selv hvor teit det går an å bli - men tatt i betraktning at han fortsatt må tenke seg godt om før han husker  hva som er høyre og hva som er venstre, så er det ikke sååå imponerende.  De som kjenner meg godt kan snøfte nå :)

Når det gjelder sykler har jeg oppdaga i dag - en palmesøndag med flott vær - at veien forbi her er yndet sykkelrute for både kondomsyklister og familier på tur. I motsetning til i Åseral har vi imidlertid bedre avstand, mer oversikt, og sist, men slett ikke minst - ikke en eneste unge og ikke en eneste mann har bjeffet, mjauet, klynket, pistret eller hylt til Sali når de har sykla forbi!  Ingen av dem har tatt en sving opp innkjørselen for å erte ham en gang!   Jeg har kommet til siviliserte strøk (når det gjelder både hunder og syklister)!!!!  Resultatet var at jeg satte meg til på en av hagens flere tusen bergknatter (virker det som) og belønna Sali når han tidde still før de var forsvunnet ut av synsvidde, tidde still så snart de var passert, var kontaktbar med sykkel i sikte etc.  Fremgangen var ikke gigantisk, men merkbar!  Utrolig deilig!!!

I kveldinga gikk vi en tur opp til en snuplass ved en liten pumpestasjon, hvor vi trente litt innkalling fra sitt og fri ved fot og godbitsøk.  Deilig å trene litt igjen.  Planen er å få litt privattimer oppi Åmli så snart jeg begynner å få litt overskudd og komme meg etter flyttesjauen og fire ukers forkjølelse.  Godt det snart er påske.

16.01

Salis verden er blitt rar.  Jeg har begynt i ny jobb i Arendal, men vi har ikke funnet oss nytt hus enda, så Sali og jeg bor midlertidig hos min mor.  Det betyr nye rutiner og at ingenting er som det pleier.  Han takler det bra, men tidvis oppfører han seg som en tullete valp. 

...og så var det det der med å være lydig da.  Alle grenser skal tydeligvis testes ut helt på nytt, i tillegg til at det er nye regler som også må testes ut for å se om det er mulig de glipper bare han er standhaftig nok...som å klatre opp i mammas antikke stol, som å snike seg inn på kjøkkenet når han tror seg usett....og så var det den avstengte spisestua da...den MÅ jo være det mest spennende stedet på jord, siden døra er lukka.  Ikke sant?  For ikke å snakke om den bittelille fotpleiesalongen i kjelleren hvor fremmede kommer og går, men aldri når han er der.  Han kan bare lukte dem, og er kjempenysgjerrig på det derre der!  At dama som driver den er vettskremt for hunder har heldigvis gått ham helt hus forbi.  Jeg regner med at det går seg til, og han har blitt bedre de siste dagene.  Fått mer ro i kroppen og funnet plassene sine.

En annen stor forskjell fra før er turene våre.  Jeg fant fort ut at det å ta med meg Sali ut tidlig på kvelden ble temmelig slitsomt for både ham og meg.  Han har vært vant til å kanskje se et par joggere og kanskje et par-tre hunder i måneden, og toppen tre-fire mennesker på en vanlig tur,  Første mandagskvelden tror jeg vi støtte på i overkant av 30 joggere (de er nesten like morsomme som sykler, synes Sali), minst 20 grupper med folk på tur (eller kanskje på vei hjem fra ett eller annet?), masse enkeltmennesker, i tillegg til masse bikkjer.  Trollet var helt utkjørt av å prøve å forholde seg til alt og på slutten av turen var han helt tulling. 

Etter det har vi gått ut i 9-tida, så han får overgangen fra heia til tettbygde strøk litt mer forsiktig.  Da møter vi fortsatt på både joggere, folk og andre hunder, men i litt mindre doser og med litt pauser innimellom.  Litt miljøtrening må tydeligvis til, og han er allerede blitt en god del mer avslepen, og velger litt på hva han skal engasjere seg i og hva som bare kan ignoreres.  Heldigvis :)  

Sist søndag tok jeg ham med ut til Sørlandssenteret hvor vi trente lydighet inne i garasjeanlegget.  Det var ingen biler der inne, bare oss, men med MacDonalds i etasjen under og masse folk og biler som kom og gikk og kunne ses og høres gjennom rekkverket, så var det en grei start på å begynne å trene på steder med mer folk i nærheten igjen. 

Denne helga er vi tilbake i Åseral.  Jeg hadde en jobb jeg skulle følge opp, vasking og pakking som skal gjøres, 15 ordrer i RR-boden som skal ekspederes og så er det jo litt deilig å bare være aleine i et par dager.  Egentlig skulle vi vært på sporkurs, men det er utsatt på grunn av for mye snø.  Sali er veldig fornøyd med å få ligge i sofaen ved siden av meg igjen :)  Jeg håper jeg finner et hus til oss snart.

01.01

Nytt år - ny dagbok.  Dagbøkene fra tidligere år ligger den lilla knappen øverst på denne sida.

Jeg lurer på hvordan året som kommer blir.  Det er veldig rart å gå inn i det uten Zeta, og jeg var spent på om Sali ville reagere annerledes på nyttårsrakettene uten hennes ro rundt seg.  Det gikk helt fint.  Han har særlig den siste uka virka både gladere og mer avslappet, og jeg tror det hjalp godt å reise bort i jula. 

I går var siste dagen i den gamle jobben, og den 4. januar begynner jeg i ny/gammel jobb i Arendal.  Da skal vi bo noen uker hos min mor mens jeg leter etter hus, og jeg er spent på hvordan Sali vil takle de store omveltningene.  Forhåpentligvis tar det ikke lang tid før vi kommer i orden og kan få nye planer og nye rutiner...inkludert en del av den miljøtreninga det har skorta litt på mens vi har bodd her oppe, kurs og treff. 

Jeg tror det kommer til å gjøre oss begge veldig godt.

Hva har vi av nyttårsfortsett? 

Det nye året har startet med et fantastisk vær, bare -10 grader, noe som etter den siste uka nesten føltes mildt.  Sali og jeg startet dagen med en fin tur gjennom ei snøkledd bygd.  Runden vi tok var den faste runden jeg pleide å gå med Zeta, og nesten aldri har gått med Sali, så det var litt rart, litt trist og likevel veldig fint.